29. juni 2011

Hardangerbunad til min datter

Svigermor sydde en bunad til min datter da hun var fem år (se bildene under). Hun valgte en Hardangerbunad både fordi hun hadde hatt en selv da hun var barn, og fordi min datters oldemor kommer fra Ulivik i Hardanger. Bunaden bestod av det gamle livet og lua fra min svigermors barnebunad, med ny stakk, skjorte, forkle, belte og bringeklut, som svigermor broderte med perler. Den var utrolig fin, og datteren min elsket den.

Med en del tilpassninger klarte vi å bruke denne bunaden helt frem til i fjor, men i år nyttet det ikke lengre. Den var for liten, samme hva jeg gjorde. Det skapte en del frustrasjon over hva man da skal ha på seg på 17. mai. Jeg kjøpte mange fine klær, men hun ville ikke ha noe som ikke var rødt og svart. Vi endte opp med å finne noe tøy i skapet i rødt og svart, men hun var tydlig forlegen. Spesielt fordi alle jentene i klassen (med ett unntak som også hadde vokst ut av bunaden) hadde på seg bunad.

Så da var det på tide å sy en ny bunad til henne. Jeg så forsåvidt ikke det som et problem, i og med at jeg ble litt rastløs etter at jeg ble ferdig med Vest-Telemarkbunaden min til påske. Problemet er at hun bare er 10 år, og i en mellomfase: Barnebunader er litt små, og vil kunne brukes kun noen få år, mens en voksenbunad vil kreve en god del tilpassninger de første årene. Jeg endte likevel på den siste løsningen, i og med at Hardangerbunaden er relativt enkel å tilpasse, med lite broderier på stakken. Så får vi se om det faktisk er mulig å få den ned til den størrelsen jeg trenger de første årene, eller om hun må vente noen år før jeg kan gjøre den ferdig. Det blir spennende.

Jeg har allerede bestillt en materialpakke. Datteren min er mindre og nettere bygd enn meg, så jeg brukte min størrelse som maksimum da jeg bestilte bunaden. Jeg har heller ikke bestilt skjorte, i og med at det er veldig vanskelig å tilpasse den til en vokseperiode. Jeg får heller kjøpe noen generelle bunadsskjorter til henne frem til hun blir utvokst, så kan jeg lage en fin linskjorte med masse hardangersøm til henne da.

Jeg var også bekymret over størrelsen på belte og bringekluten, i og med at perlebroderier ofte blir litt stive og uformelige. De vil derfor bli litt problematisk å tilpasse i en vokseperiode. Men jeg oppdaget fort at Heimen Husflid, hvor jeg bestilte materialpakken, kun tilbyr korstingsbroderier dersom man skal sy bunaden selv. Disse er mye mer formelige, og det gjør det lettere å legge inn beltet, og putte en større del av bringekluten inn under livet de første årene.

De fleste tingene måtte bestilles, men beltet og bringekluten hadde de mønsterpakker på i butikken. Jeg har så vidt begynt å brodere bringekluten. Det går relativt fort og greit, i og med at det bare er korssting. Håpet er at jeg er ferdig med disse før materialpakken kommer.

Utfordringen kommer med Hardangersømmen på forklet. Jeg har ikke sydd Hardangersøm før, og jeg gleder meg veldig til å prøve. Jeg har kjøpt noen små tøyposer med Hardangersøm (til å putte bunadssølv i), som jeg skal øve meg på. Det er også mulig at det blir litt vanskelig å justere størrelsen på forklet med alderen, så jeg planlegger å sy et barneforkle i bomull først, som hun kan vokse i. Så får hun koneforklet med fin skjorte til konfirmasjonen. Kanskje jeg broderer belte og bringeklut i perler samtidig.

Jeg har mao en svært komplisert og langvarig plan for bunadsprosjektet til min datter. Jeg er imidlertid optimistisk, om enn realistisk, med hensyn til om jeg klarer å sy bunaden hennes tilstrekkelig inn de første årene. Går det, så går det. Hvis ikke, må hun nok pent bruke noe annet tøy et par år, men forhåpentligvis får hun ny bunad allerede neste 17. mai.

17. juni 2011

Mini-Hanne-Marit


Hanne-Marit er, på tross av sitt relativt urbane utseende og sans for 50-tallskjoler, et naturens barn. Hun elsker å gå lange turer på fjellet og i skogen. Hun har tilgang til to hytter i Telemark, og er jevnlig på begge. Hun er også en av de få damene jeg vet om som er med på elgjakta. Og "En rast mens vi venter på elgen" ble det opplagte temaet for Hanne-Marits dukke.

Når Hanne-Marit er ute og går i fjellet har hun på seg en gammel rød-rutete flanellsskjorte som det, ifølge henne selv, lukter bål av. Jeg har ikke sett den, eller luktet på den, men jeg forsøkte likevel å hekle den. Den ble ikke helt vellykket som en flanelsskjorte, men jeg synes den ble fin som en jakke i alle fall. Jeg vet heller ikke om Hanne-Marit har skaffet seg en jegerbukse enda, men jeg gav henne en grønn en.

Mini-Hanne-Marit er som de andre Mini-Me-ene en modifikasjon av Beth Webbers dukke "Mini Free Spirit". Du kan finne mønstre til denne og mange andre fine dukker, med klær og tilbehør, på bloggen hennes "By hock by hand". Håret til Mini-Hanne-Marit er laget av Tynn Alpakka fra Du store alpakka. Øynene er fra Sunchatcher Eyes, og selve dukken er heklet i et acrylgarn jeg fant på Craft designs 4 you som heter Red Heart Super Saver. Tøyet hennes er heklet i diverse heklegarnrester.

Stubben og bakken er heklet av et garn som heter Rosendahl, som jeg fant på den lokale Nille-butikken. Mønsteret til stubbene kan du finne på Beth Webbers blogg "By hock by hand". Den eneste endringen jeg har gjort til dette mønsteret er at jeg har heklet Tjugene på stubben doble, og ikke enkle som i den opprinnelige oppskriften. Du finner også en oppskrift på sopp der, men jeg lagde min egen for frihånd. Mosen på bakken er heklet med et sting som heter "the ripple stitch" på engelsk (jeg vet ikke hva det heter på norsk). Du kan finne en god instruksjon av hvordan dette mønsteret hekles her. Tyttebærene er laget ved å hekle små Franske knuter i mosen. Du finnen en fin instruksjonsvideo for hvordan man syr franske knuter i denne bloggen.

Hanne-Marit får denne dukke i gave til 30 årsdagen sin, som hun hadde i slutten av mai.









15. juni 2011

Mini-Bodil

Bodil er den kollegaen min jeg har jobbet tettest sammen med i snart 15 år. Vi har skrevet mye sammen, og jeg stoler på at hun alltid sier sin mening rett ut, uten å gå rundt grøten. Bodil er veldig interresant når det gjelder trening. Hun er veldig aktiv, og sykler hver dag til jobben, hele året. Hun har også trent mye i sitt liv, men hun hater å gå i trapper og liker ikke nødvendigvis å gå lange turer. Unntaket fra det siste var da hun brakk tommelen i slalombakken i jula og ikke kunne sykle til jobb. Da gikk hun to timer hver dag for å komme seg frem og tilbake. Det er bare en ting Bodil hater mer enn å gå lange turer; å ta trikken til jobb.

Bodil var fortapt da hun ikke lengre kunne sykle. Jeg tenkte derfor å ha som tema for Mini-Bodil "En tapt sykkelsesong", med Mini-Bodil nesegrus i snøen. Bodil lå imidlertid i hardtrening, og allerede i begynnelsen av mai var hun tilbake på sykkelen. Dette var så imponerende (med tanke på hvor komplisert brudd hun hadde fått), at temaet måtte bli "En gjenvunnet sykkelsesong". Og slik ble det.

Problemet med dette temaet var at da måtte jeg hekle en sykkel, og jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle få det til. Så jeg lette høyt og lavt etter ting å hekle den av, og fant til slutt noen bøyelige aliminiumsstenger på Panduro som jeg kunne bruke. Med litt hjelp fra min mann med hensyn til hvordan en sykkel faktisk er konstruert, gikk det langt bedre enn forventet, selv om jeg kom til å sy giret på feil side. Dersom du ønsker å lese mer om hvordan jeg heklet en sykkel, kan du lese dette blogginnlegget.

Mini-Bodil er som de andre Mini-Me-ene en modifikasjon av Beth Webbers dukke "Mini Free Spirit". Du kan finne mønstre til denne og mange andre fine dukker, med klær og tilbehør, på bloggen hennes "By hock by hand". Håret til Mini-Bodil er laget av en blanding av Faerytale fra Du store alpakka og Plumet fra Sesia. Øynene er fra Sunchatcher Eyes, og selve dukken er heklet i et acrylgarn jeg fant på Craft designs 4 you som heter Red Heart Super Saver. Tøyet hennes er heklet i diverse heklegarnrester, og asfalten er laget av Østlandsgarn fra den lokale Nillebutikken.

Bodil hadde bursdag den 6. juni, og jeg håper hun vil sette pris på sin navnsøster.

13. juni 2011

Kunsten å hekle en sykkel

Jeg har hatt et prosjekt dette året å hekle en miniversjon av alle mine nærmeste kollegaer til fødselsdagen. Jeg hadde lenge gruet for å lage Mini-Bodil, fordi jeg måtte bare hekle en sykkel til henne, og jeg hadde ingen ide om hvordan jeg skulle få det til. Jeg lette overalt om jeg kunne finne en liten lekesykkel eller en pyntesykkel i passende størrelse, men jeg fant ingen. Etter hvert som Bodils fødselsdag nærmet seg måtte jeg bare inse det. Jeg måtte hekle sykkelen selv.

Jeg begynte å lete på diverse hobbybutikker for å finne noe jeg kunne bygge en sykkel av. På Panduro fant jeg ulike former for bøyelig metall, som jeg kunne bruke. Det viktigste var å finne noen sirkler i passende størrelse som kunne brukes som hjul.

Jeg fant noen spiraler med bøyelig aliminiumsvier i akkurat passe størrelse for hjulene. Jeg surret dem med en tynn metalltråd og laget eiker ved hjelp av noen blomsterpinner i metall (som jeg også fant på Panduro). For å lage dekk heklet jeg en sirkel, la til noen masker og felte dem igjen. Det gav en fin dekkform. Jeg fylte dekket med vatt og sydde det rundt metallstengene. Til pynt sydde jeg en sikksakksøm, som jeg lærte da jeg sydde bunadsskjorta min, for å gi intrykk av mønster på dekkene.

Da jeg hadde laget hjulene fikk jeg troen på at dette skulle jeg klare. Jeg kjøpte mer av den bøyelige aliminiumsviren, og gikk i gang med å forme rammen på sykkelen. Først og fremst måtte jeg ha en arbeidstegning av en sykkel som passet til hjulene. Jeg må innrømme at jeg fikk litt hjelp av mannen min til denne arbeidstegningen. Jeg er ingen mester i å tegne sykler.

 
Så tok jeg aliminiumstråden, og gikk i gang med å forme ramma på sykkelen. Ramma ble laget av to trekanter med felles stolpe (opp mot setet), som jeg så festet sammen ved å surre en tråd rundt den felles stolpen. Så laget jeg gaffelen foran som jeg festet til en stang med styre på. For å feste gaffelen og styret til resten av rammen, laget jeg en vier som gikk fra styret og rundt den nærmeste trekanten på ramma. Bitene ble så festet sammen med å vikle en metalltråd rundt. Til slutt laget jeg rammen til et sete, bagasjebrett og en støtte, som ble festet til rammen på samme måten.

Da jeg var ferdig med å lage ramma var jeg sliten (klokka var halv tolv), men fornøyd. Det gikk imidlertid opp for meg at jeg på ingen måte visste hvordan sykkelen til kollegaen min så ut. Så jeg laget en passe idiotisk historie om at jeg skulle kjøpe ny sykkel, men hadde en tendens til å kjøpe sykler etter farge og ikke etter kvalitet, .... "og forresten, hvilken farge har du på sykkelen din...". "Gull-orange" var svaret. Siden jeg ikke var helt sikker på hva slags farge gull-orange var gikk jeg på jakt etter garn til å kle sykkelen med.

Det nærmeste jeg kom gull-orange var en tykt gulorange akryllgarn jeg fant på Panduro. Det var litt tykkere enn jeg likte, men det er begrenset med orange garn der ute, så det fikk gjøre nytten. Jeg fant ogå et sølvgarn på Berninabutikken som heter Metalic Fine fra Anchor, for å hekle alle detaljene i krom. Så satte jeg igang med å kle sykkelen ved å hekle strimler i passe lengde som jeg sydde på ramma. Jeg gav også sykkelen tre gir.

Noen detaljer med sort til håndtak, pedaler og sete, og sykkelen var ferdig. Da jeg stolt viste frem sykkelen til mannen min begynnte han å le. Jeg hadde klart å sy gir og kjede på feil side av sykkelen. Jeg orket ikke gjøre det om igjen, for da måtte jeg ta opp igjen pedalene. Det får heller være. Synes likevel sykkelen ble ganske brukbar, og så får vi håpe at ikke alle ser feilen like fort som mannen min.